Det begynner med voldsom kvalme, oppkast, feber og svimmelhet. Tørsten er vanvittig og pasienten oppdager blod i urinen. Hun søker hjelp hos fastlegen flere ganger. Fastlegen gir pasienten antibiotika, men hun klarer ikke å gjennomføre kuren. Og det blir bare verre og verre. Til slutt slipper fastlegen opp for behandlingsalternativer, og legger henne inn på lokalsykehuset. Ved innkomst blir det tatt en del blodprøver og pasienten blir lagt på isolat. Ikke lenge etter kommer legen. Han blir stående i døren i det han sier:- «Blodprøvene viser ikke noe spesielt. Jeg vet hva som feiler deg. Jeg har hatt det samme selv».
Endelig diagnose
Pasienten forteller at hun umiddelbart kjenner en enorm lettelse over at de så raskt har funnet årsaken til plagene hennes. Men ettersom legen utdyper sin forklaring på hva som feiler henne, blir hun mer og mer skeptisk. Hun får vite at prøvene hennes er ok, litt høye trombocytter kanskje- og EKG var litt uregelmessig. Men det er ikke noe å bry seg om, mener legen. «Du er utbrent, du har møtt veggen. Jeg kjenner symptomene, jeg har vært der selv», sier legen og begynner på sin egen livshistorie.
Sobril og psykiatri er løsningen
Det ender med at legen anbefaler pasienten psykiatrisk behandling og vil sende henne ut med Sobril som «kur». Hun blir svært overrasket over diagnosen. For pasienten har aldri vært i nærheten av å føle seg utbrent og aldri tatt noe som ligner denne typen medisiner. Men hun vet at slike medikamenter blant annet kan gi svimmelhet. Noe pasienten er svært plaget av akkurat nå. Etter legevisitten blir hun ansett som ferdigbehandlet. Riktignok endrer legen som skriver henne ut Sobril til et alternativt medikament, men en henvisning til psykiater blir sendt fra sykehuset.
Ferdigbehandlet
Pasienten kommer hjem og blir enda dårligere. Er like kvalm og svimmel og brekker seg. Til slutt besvimer hun, faller, brekker to ribben og blir liggende på gulvet i et krampeanfall. Alt dette mens barna står og ser på. De er livredde. Moren hennes forsøker å få henne inn på sykehuset igjen, men sykepleieren som tar telefonen mener at hun er ferdigbehandlet. Sykehuset har ikke noe tilbud til henne, mener sykepleieren. Så er de heldige. Den lokale KAD-enheten (kommunal akutt døgnenhet) sier ja til å ta i mot pasienten.
Morens telefon redder pasienten
Pasienten får et døgn med intravenøsbehandling og ved hjemkomsten føler hun seg litt bedre, selv om hun fremdeles er intenst tørst og tisser mye. Så blir hun igjen gradvis dårligere og begynner å brekke seg. Nok en gang besvimer hun og får et voldsomt krampeanfall. Da er det at moren hennes sier: – «Dette går galt, nå ringer jeg etter ambulanse.» I neste øyblikk ringer fastlegen og lurer på hvorfor de har rekvirert sykebil. Samtidig opplyser han om at det ikke kan bli før neste dag. Men forsinkelsen til tross; det skal bli morens telefon som redder henne.
Svulst??
På dette tidspunktet er pasienten så dårlig at hun nesten ikke orker å bry seg om ambulansen kom eller ikke. «Jeg tenkte at jeg orker uansett ikke reise den lange turen til et større sykehus», forteller pasienten. Ved ankomst til sykehuset legges hun først inn på nevrologisk avdeling. De utfører en del tester, men finner ingen ting og hun blir flyttet til medisin. Også her blitt det tatt prøver og en av dem viser livstruende høyt kalsium. Legene finner også noe de mener er en svulst i underlivet. Hun blir overflyttet til gynekologisk avdeling og nå begynner ting å skje.
Diagnose «ukjent»
En ultralydundersøkelse viser en svulst som ikke ligner noe legene har sett før. Men de mener den kan være godartet. Operasjon er uansett nødvendig, men legene tør ikke operere pasienten. Til det er tilstanden hennes for komplisert. Det blir besluttet å sende pasienten til et mer spesialisert sykehus. Skyhøyt kalsium og usikker diagnose er blant årsakene som blir avgjørende. I mellomtiden blir hun «væsket opp» ( intravenøsbehandling) og etter hvert sendt hjem for en kort periode for å komme i bedre fysisk form før inngrepet.
En baseball
Når hun legges på operasjonsbordet har magen hennes vokst til en størrelse som en 7-måneders graviditet. Årsaken skal vise seg å være fordi deler av svulsten er væskefylt – som en slags cyste som har vokst. Og når pasienten våkner etter operasjonen, får hun vite at legene har fjernet en svulst i underlivet på størrelse med en baseball.
Den endelige diagnosen
Det skal vise seg at hun har en sjelden og meget aggressiv form for kreft i den ene eggstokken. Og det blir nødvendig å fjerne «alt». Denne krefttypen er så sjelden, at når vevsprøvene skal undersøkes etter operasjonen, blir de også sendt til London for å forsikre seg om at pasienten får riktig diagnostikk. Og når spesialistene skal bestemme behandlingen med cellegift etter inngrepet, konsulterer de kolleger på et enda mer spesialisert sykehus. Med andre ord, her fungerer norsk helsevesen «etter boka».
I dag bor pasienten et sted i Norge med familien og har det bra.
Pasienten har fått bistand av Norsk Pasientforening til å klage på behandlingen pasienten fikk på lokalsykehuset.