Helse- og omsorgsdepartementet har foreslått endringer i helse- og omsorgslovgivningen som skal gi tilsynsmyndighetene større handlingsrom i vurderingene av hvilke saker de går inn i. Formålet er å bidra til  et mer effektivt tilsyn , bedre pasient- og brukersikkerhet...

Du kan lese høringssvaret her: Avgitt høringssvar 28.04.20 -Midlertidige endringer i helseberedskapsloven (Covid-19) Norsk Pasientforening har gitt innspill til flere høringer.

Evaluering og revurdering av planen bør skje hvert 4. år. Det er behov for en tydeligere satsing ut fra pasientens og samfunnets behov.

De foreslåtte endringene er i strid med lovforarbeidene til pasientskadeloven og vil skape fler utfordringer enn de vil løse. Videre vil de foreslåtte endringer dersom de vedtas være prosessdrivende. Forslaget er altså utformet med utgangspunkt i forvaltningens behov og interesser og ikke i de feilbehandlete pasientenes interesser.

Norsk Pasientforening ser klart et behov for en revisjon av tabellen da vi erfarer at den nåværende tabellen er utilstrekkelig og mangelfull, og foreningen er i det vesentlige enig i de bemerkninger som Pasientskadeforbundet har tilkjennegitt i sin høringsuttalelse.

I vår virksomhet ser vi stadig at klare faglige anbefalinger fra spesialisthelsetjenesten ikke etterkommes av kommunal tjeneste. Det burde derfor være en prioriteringsdebatt på basis av dette.

Det ser ut til at pasienter blir offer for en praksis hvor økonomiske incentiver medfører korte innleggelser og rask utskrivning til kommunal tjeneste, og ressursbetraktninger spiller en større rolle enn faglige argumenter ved valg av løsninger.

Norsk Pasientforening har noen bemerkninger til forslagene til endring av vergemålsloven.

«Regjeringens mål er å skape pasientens helsetjeneste der alle skal ha trygghet for å få hjelp når de trenger det, bli ivaretatt og informert, oppleve å ha innflytelse, påvirkning og ha makt over egne valg. Prioriteringer må anvendes slik at de gir rom for skjønn og menneskelige vurderinger i de individuelle pasientmøtene». Som en forening som har talt pasientens sak og kjempet for pasienters rettigheter gjennom 35 år er det ikke vanskelig å si seg enig i en slik programerklæring. Samtidig er det vår erfaring fra pasientsakene at parallellt med fokuset på å skape pasientens helsetjeneste fører standardisering og regelstyring i økende grad til at rom for skjønn, tilpasning til den enkelte pasients individuelle behov og retten til medvirkning må vike for en streng regelfortolkning. Dette gjelder i særlig grad pasienter med sjeldne lidelser og komplisert behandling. Vi skal gi noen eksempler på dette i vårt innspill.

Meldeordningen etter §3-3 gir konkret og systematisert kunnskap om områder for forbedring, og bidrar til å holde fokus på kvalitet og pasientsikkerhet.
Læringsnotatene må få plass på dagsordenen i møter mellom departement/regionale helseforetak, mellom regionale helseforetak/sykehus og på ledernivå i kommunene.
Meldeordningen bør ikke avvikles, men man må heller styrke de elementene som ikke fungerer – ledelsesmessig oppfølging av kunnskapen ordningen identifiserer. Den må uansett ikke fjernes uten en ordentlig evaluering.

Det er av stor betydning at det fokuseres på en svært sårbar gruppe hvor det er betydelige mangler i tjenestetilbudet. Sammensetningen i utvalget viser at fagkunnskap på feltet ikke har vært prioritert høyt i utvelgelsen. Dette synes vi utredningen bærer preg av. Utviklingshemmedes grunnleggende utfordringer og kliniske situasjon omtales lite, og det mangler i noen grad konkrete forslag til løsninger.

Lovfesting av pårørendestøtte er ikke tilstrekkelig. Kommunenes evne/vilje til å oppfylle lovpålagte forpliktelser viser seg i mange av våre saker å mangle. Pasientrettighetsloven virker lite kjent og/eller vies ofte liten oppmerksomhet. Det trenges derfor en konkretisering av tiltak som må iverksettes for at loven skal få den ønskede effekt, slik at pårørendes rolle reelt styrkes. Kommunal tjeneste har stor grad av selvråderett, og selv om kommunen har plikt til å yte forsvarlige tjenester er forsvarlighetsbegrepet dårlig definert i kommunal tjeneste. Mange brukere får et minimum av tjenester, og kommunen legger seg gjerne på en minstestandard med hensyn til forsvarlighet av økonomiske grunner. Fylkesmennene som klageinstans er ofte ikke god nok, da de disse delvis definerer vurdering av omsorgtjenester å være utenfor deres myndigsområde, de er ofte også tett på kommunene og vurderingene er i betydelig grad basert på hva kommunen sier at de gjør, og ikke på hva den faktisk gjør. Dessuten varierer kompetansen hos fylkesmennene også her betydelig.

NOU 2015:11 er en bred gjennomgang av konsekvenser og håndtering av uønskede hendelser i helse- og omsorgssektoren med konstruktive forslag til endringer som NP i hovedsak støtter og ønsker velkommen.