En alvorlig nakkeskade resulterte i sykehusopphold og rehabilitering på over 6 måneder for den 53-år gamle mannen. Så fulgte en hverdag med mye smerter- og store funksjonsproblemer. Det gjorde ikke saken bedre at han ble skysset fra sykehus til sykehus uten at han fikk følelsen av at noen tok ansvaret for ham og at det fantes en plan for den videre behandlingen. Pasienten følte seg som en kasteball som ingen ville ta ansvaret for.
Kontaktlege – løsningen på kasteball-systemet?
«Noe av det mest frustrerende for meg i sykdomsforløpet har vært at det ser ut til å være total mangel på kommunikasjon mellom leger og mellom sykehus. Jeg har selv måttet skrive ut og ta med operasjonsbeskrivelse til henvisende lege ved lokalsykehuset. Og det virket heller som om det ble sendt epikriser mellom sykehusene» sier den skadede syklisten som rett og slett savner en kontaktlege.
Bestem dosen selv!
Runddansen mellom fire sykehus startet da den 53 år gamle mannen ventet på første innkalling til kontroll. Det vil si; beskjeden var at han ville bli innkalt etter 3 måneder, men det skjedde ikke. Da han selv tok kontakt med sykehuset, skulle det likevel ta ytterligere 2 måneder før han ble innkalt. Medisinen han fikk, som skulle hjelpe mot stivheten og spastisiteten, hadde liten effekt. Og beskjeden han hadde fått på sykehuset om at han selv måtte finne ut av hvor mye han trengte av medisinen, gjorde ham urolig. For effekten av tablettene var dårlig til tross for at han stadig økte dosen.
Sykehus 1-2-3-4
Han tok på nytt kontakt med sykehus 1, som sendte henvisning til sykehus 2 i håp om at de kunne hjelpe ham. De fant ingen løsning og henviste ham derfor tilbake til sykehus 1. Resultatet av returen til sykehus 1 ble at han ett år etter utskrivning fra rehabilitering, for første gang fikk møte spesialisten på det som fremdeles var hans hovedproblem: stivhet og spastisitet – og denne spesialisten holdt til på det sykehuset der han hadde hatt sin første avtale på poliklinikken! Spesialistens råd var å henvise ham til sykehus 3. Nesten to uker gikk uten svar. En rekke purringer ga intet resultat, og sykehusets pasientkoordinator var ikke å få tak i. Men etter ytterligere to uker kom beskjed fra sykehus 3 om innleggelse. Det var nå gått 13 måneder fra første mislykkede behandling på sykehus 1.
Og denne gangen så det lysere ut. Behandlingen hjalp. Riktignok tok det ytterligere 4 ½ måned før den ble iverksatt, men Sykehus 3 lovte å følge opp dosering og behandlingseffekt etter utskrivningen. Likevel ble pasienten sendt hjem uten noen avtale og dermed måtte sykehus1 på nytt sende henvisning til sykehus 3. Da svaret kom fra sykehus 3, var det avslag. I mellomtiden forverret stivheten og spasmene seg ytterligere og det ble sendt en hastehenvisning fra sykehus 1 til sykehus 3.
Fragmentert helsevesen
Det gikk to uker og han hørte ingen ting. Han forsøkte forgjeves å få kontakt med en pasientkoordinator, men heller ikke nå fikk han svar. Det var heller ikke mulig å oppnå kontakt med avdelingen. Men så – etter to uker kom det skriftlig avslag med beskjed om at sykehus 4 måtte ta seg av problemene hans. Samtidig fikk han voldsomme plager og ble sendt av sykehus 4 til sykehus 3 for operativ smertebehandling. Men umiddelbart etter inngrepet ble stivheten bare verre. Han rakk å gi beskjed til kirurgen som opererte ham, men fikk til svar at «dette må sykehus 4 ta seg av, – her opererer vi bare!» Etter ett døgn ble han overflyttet til sykehus 4. Og sånn har det fortsatt.
Kanskje hadde en kontaktlege vært en god hjelp i denne runddansen. Og hvorfor han ikke får en slik lege selv om han etter loven har krav på det. Det kan man bare spekulere i (red.anm.). Snakk om et kasteball-system.
«På det første oppholdet på sykehus 1 ble jeg fortalt at dette skulle ha primæransvar for meg som ryggmargsskadet livet ut. Siste epikrise derfra sier at jeg vil bli innkalt om tre år», forteller en desillusjonert pasient.
Trenger du hjelp, råd eller veiledning til å navigere i helsevesenet ta kontakt med oss