Flere ganger fant familien faren på sykehjemmet fastbundet til en stol med lakenremser. Etter to og en halv måned tok de faren hjem. Det er datteren Grete, som selv er sykepleier, som forteller historien til Harstad Tidende. Også Tidsskriftet Sykepleien har skrevet om saken.

Rett i isolasjon

Da faren, Jan R. Brandsdal  (77), ble lagt inn på sykehjemmet var han mildt kognitivt svekket og svært redusert etter en langvarig urinveisinfeksjon. Han er også diabetiker. Familien var svært glade og takknemlige da faren fikk fast plass på sykehjemmet i Harstad. Dette er et sted som tidligere kunne smykke seg med betegnelsen «Livsgledehjem». Dette er en sertifiseringsordning og er sitat:» …et verktøy som skal hjelpe institusjoner med å ivareta de psykososiale  behovene til hver enkelt beboer- hver eneste uke uavhengig av hvem som er på jobb. Slik oppnår kommunen bedre kvalitet i tjenesten og beboere, ansatte, pårørende og nærmiljøet får flere gylne øye blikk». sitat slutt. Det skulle også være spesielt  tilpasset personer med demens. – » Det er vakkert sted, men jeg så aldri noen pasienter ute, forteller datteren til Jan Brandsdal. Og etter at de ikke klarte resertifiseringen kan de ikke lenge kalle seg Livsgledehjem heller,» forklarer den erfarne sykepleieren.

Oppholdet til faren på sykehjemmet var preget av koronaepidemien og begynte med at han ble isolert av smittehensyn fordi han kom direkte fra sykehus. Det innebar at han ved innleggelse bare ble møtt av ukjente personer i fullt smittevernutstyr. Pårørende fikk ikke være med, ikke en gang med fullt smittevernutstyr. Da Jan  kom ut av isolasjon etter noen dager, var han neddopet og passiv.

Fall resulterte i tvang

En dag var faren uheldig å falle, og det var etter dette fallet at han ble bundet fast med lakenremser til en stol. Flere ganger fant familien han fastbundet på denne måten.

Deres opplevelse av oppholdet var at faren ble immobilisert og gitt store doser med avslappede og beroligende midler. Den manglende aktiviteten i kombinasjon med avføringsmidler resulterte i at faren raste ned i vekt, og han kunne ikke lenger stå og gå. Han fikk bleie, hadde ikke ringeklokke og kunne dermed heller ikke ringe etter hjelp når han skulle på do. Han ble også fratatt mobiltelefonen. En av gangene datteren Grete kom på besøk, var han så neddopet at hun ikke fikk kontakt med ham. Da hadde han fått store doser heminevrin fordi han hadde vært urolig og kastet en pute i luften.

Ble utsatt for ulovlig tvang?

Harstad Tidende fikk tilgang til pasientjournalen. Der fant de at det er rapportert om bruk av tvang som sengehest, alarmmatte, og at han var bundet til en stol når han satt oppe. I journalen skal det også stå at pårørende har gitt samtykke til at sykehjemmet kunne bruke tvangsmidler som belte og sengehest. Grete Brandsdal forteller at familien har hatt flere møter med både overlege, avdelingsleder, sykepleiere og driftskoordinator der de klaget på behandlingen. De påpekte også  at det ble brukt tvangsmidler pårørende ikke hadde gitt samtykke til. – Men ingen ting hjalp, sier datteren.

Etter at de tok faren ut av sykehjemmet, har han kommet seg bra. Han har hatt fine dager på hytta – han går igjen, og har lagt på seg 13 kilo, forteller datteren.