Vår pasient – vi kaller henne Laila-  er tidlig i 70-årene og har jobbet som fisker i nesten 30 år. Hun er overvektig – XL – det har hun vært hele livet og levd godt med det.

Men så begynner hoften å krangle, og fastlegen hennes henviser henne til lokalsykehuset til vurdering for en eventuell hofteoperasjon. Kirurgen, som undersøker henne, er ikke i tvil når han studerer røntgenbildene. Indikasjonene for en hofteprotese er helt klare. Men kirurgen selv er åpenbart ikke klar. Han gir henne beskjed om at ingen anestesilege vil ta sjansen på å gi henne bedøvelse. Til det er hun for tykk. Og Laila forlater poliklinikken, skuffet og lei seg med uforrettet sak. Det neste hun opplever er at kirurgen til de grader har tatt saken i egne hender. Uten en gang å konferere med henne, henviser han henne til slankeoperasjon i stedet for en hofteprotese.

Et bra liv

Laila på sin side har akseptert sin overvekt. Hun lever et godt liv og har verken diabetes eller hjerteproblemer som ofte følger når man veier for mye. Men legen er altså klar i sin dom – før en hofteoperasjon, må hun slankes. Laila blir middels sagt sjokkert og såret, men vil absolutt ikke slankeopereres.

Hun blir gående med en hofte som bare blir verre. Tilslutt henviser fastlegen hennes på nytt til sykehuset der den samme kirurgen vurderer henvisningen en gang til. Han er like steil og mener at det er medisinsk uforsvarlig å operere henne. Det hører med til historien at pasienten bare noen år tidligere hadde en vellykket operasjon i full narkose. Likevel mener den lokale kirurgen at ingen anestesilege vil risikere å gi en kvinne i hennes vektklasse bedøvelse og dessuten, mener han, er hun for stor for operasjonsbordet. Han mener sågar at hvis hun går ned i vekt kan det hende at hun ikke en gang trenger å opereres. Igjen forlater Laila sykehuset uten tilbud om den operasjonen hun ble henvist for i utgangspunktet.

Fra sykehus til sykehus

Til slutt tar de imot henne på et annet sykehus. Da har hoftekulen borret seg gjennom hofteskålen – en svært smertefull prosess. Her får hun i tillegg påvist en lett astma og blir derfor henvist videre til et større sykehus for innsetting av totalprotese. Men det skal vise seg at der var ventetiden lang og den tiden har ikke Laila nå. Det begynner å haste. Det er et lite lokalsykehus som blir redningen. Der finner de også at hun i tillegg har pådratt seg en delvis avrevet muskel i låret. Nå er det ingen tid å miste.

Laila blir operert i desember og operasjonen var vellykket. Ingen av de dystre spådommene slo til.

I dag er hun smertefri og har kommet langt med rehabiliteringen. Fastlegen trodde ikke sine egne øyne da hun nylig troppet opp på kontoret hans.

Mange vil sikkert tenke at kirurgen som vurderte pasienten i utgangspunktet var i sin fulle rett til å nekte henne operasjon. For det kan være en risiko å operere overvektige pasienter. Men det er ikke poenget her. Pasienten opplevde verken å bli sett eller hørt under besøket på poliklinikken. Legen skulle ha informert henne om at han ønsket å henvise henne til slankeoperasjon og hvorfor. I tillegg om hvilke risikoer en slankeoperasjon innebærer. Det er også hans plikt å informere pasienten om hennes rett til en ”second opinion”.

Laila kontaktet Norsk Pasientforening fordi hun ønsket hjelp til å klage på kirurgen som nektet å operere henne. I klagen til Statsforvalteren (tidligere Fylkesman) vil man legge vekt på både uverdig behandling og manglende informasjon og helsehjelp.