Dette er en av mange historier Norsk Pasientforening har mottatt om pasienter som har fått borreliose. Felles  for alle sammen er at legene ikke vil høre på pasienten. Flåttsykdom er utbredt- hvorfor kan ikke legene mer om borreliose?

-Kan det være flått tror du?, spør pasienten. Nei da, sa legen i mottagelsen på et Oslosykehus. Hun smilte litt overbærende da pasienten foreslo å ta en borreliaprøve.  Legen nærmest overhørte informasjonen om at kvinnen var blitt bitt av en flått i lysken noen uker tidligere. I stedet smilte hun og sa at med de ryggsmertene som var beskrevet, tydet alt på at hun hadde gallesten. Og sykepleier fikk beskjed om å sette en sprøyte Buscopan.

Dette er et medikament som løsner spasmer i gallegangen slik at eventuelle stener kan passere. I rettferdighetens navn må det legges til at ryggsmerter er et symptom på gallesten. For denne pasienten hadde den ingen effekt.

Pasienten «vår» ble lagt inn midt på natten etter å ha vært svært  syk i en uke. Smertene hadde nesten ikke vært til å holde ut. Verst var det om natten og de sterkeste smertene var  øverst i ryggen og nakken. De strålte ut i den ene armen  – samtidig som armen føltes nummen. Smerten lignet ikke på noen hun tidligere hadde hatt og hun hadde heller hatt antydning til gallesten. Den klassiske kombinasjonen av paracet og ibux hadde absolutt ingen effekt. Dessuten var hun forferdelig kvalm og kastet opp i ett kjør.

Det eneste som lindret en stund, var varmt vann. Hun forteller at hun sto i dusjen i lange perioder. Så lenge hun orket å stå. Til slutt kontaktet familien legevakten som kom på hjemmebesøk. Legen undersøkte henne grundig uten å forstå hva det kunne være. Men han bestemte seg for å legge henne inn på grunn av den dårlige allmenntilstanden. Legen ringte flere sykehus, men fikk avslag. Men fikk  til slutt napp.

På akuttmottaket

Etter buscopansprøyten i mottagelsen, skjedde det i praksis ingen ting, bortsett fra at hun ble flyttet opp på en avdeling og fikk smertestillende .På legevisitten neste morgen spurte hun igjen om de kunne ta en flåttprøve, men det ble avslag nok en gang. Smertene var der og kvalmen. I fem dager lå hun der og  ble  ”stabilisert”. Og hun følte seg bedre. Det var kanskje ikke så rart. Hun fikk raust med sterke smertestillende, god omsorg og lå til sengs hele oppholdet. Men årsaken til sykdommen ble det ikke snakket noe om. I hvert fall ikke til henne.

Tilbake til start

Hjemme igjen tok det ikke lang tid før alt var som før. Store deler av natten ble tilbrakt under dusjen for å døyve smerter. Dagene besto i å prøve og spise, men hun kastet opp flere ganger om dagen. Tilslutt  karret hun seg ut i en drosje og dro til fastlegen. Hun mente at en borreliaprøve kunne være en god ide hos en som var bitt av flått. Selv om det ikke hadde vært eller var en rød ring (utslett) på bittstedet.

Helgen gikk og tirsdag morgen kom prøvesvaret-  full borreliose-alarm.   Det ble hentet antibiotika fra apoteket og behandlingen kom i gang. Men akk- pasienten var så dårlig at hun ikke klarte å holde på medisinene. Dermed  ble det nødvendig med ny innleggelse på sykehus.

Og denne gangen fikk pipen en annen lyd. Full smittealarm! Dette var rutine fordi pasienten hadde kastet opp. (Det hadde hun riktignok  gjort også ved forrige innleggelse, uten at det var lagt vekt på – da).

Det ble foretatt en grundig nevrologisk undersøkelse og pasienten ble spinalpunktert.

Litt senere på ettermiddagen samme dag kom beskjeden. I følge legen  hadde de funnet NOE i spinalvæsken og han forklarte at det ville bli satt i gang et intravenøst behandlingsregime mot nevroborreliose. Han ga uttrykk for en viss uro om at man også var engstelig for at hjernen kunne  være affisert.

Mirakelmedisinen

Bedringen føltes mirakuløs. Etter to runder med intravenøs antibiotikabehandling, slapp smertene og endte på fem på en skala fra 1-til 10. Nå var det bare «vanlig» vondt og helt til å holde ut, tenkte hun. Ikke minst med tanke på at hun endelig hadde fått en diagnose.

Denne gangen lå hun på sykehuset i tre dager med intravenøs behandling.

Da hun skulle skrives ut, kunne hun ikke dy seg og sa til legen: :- Jeg skal la være å si «hva var det jeg sa». Men jeg håper de legene som undersøkte meg forrige gang jeg lå her og som kategorisk avslo å ta en borreliaprøve får kjennskap til diagnosen. Legen nikket og bekreftet at  at det hadde de allerede fått på et felles morgenmøte. Mer sa hun ikke.

Ved utskrivning ble pasienten  satt på standarddosering ved behandling av borreliose i Norge. Doxicillin tabletter i 14 dager. Men det skulle vise seg å være helt forgjeves. Hun ble  ikke bedre.

Nok en runde

Til slutt fant hun frem til en spesialist i infeksjonssykdommer og tok kontakt . Og i et samarbeid mellom han og fastlegen hennes fikk hun raskt hjelp. Hun  ble ”lagt inn” som dagpasient på sykehuset i Vestfold og fikk daglig intravenøs behandling i 4 uker.

Nav kommer på banen

En dag pasienten  satt på sykehuset og fikk intravenøsbehandling,  ringte de fra  kunnskapsavdelingen i NAV. De fortalte henne at hun nylig hadde blitt diagnostisert med  fibromyalgi (noe som var helt nytt for henne). De ville gjerne ha henne med på en undersøkelse som skulle hjelpe kvinner med denne lidelsen til å få et bedre liv. Hun ble målløs- og sint. Ingen hadde fortalt henne om diagnosen hun hadde fått ved første innleggelse og som åpenbart fremdeles var gjeldende til tross for diagnosen ved innleggelse nr.2.

Tette skott?

Da hun senere fikk tilgang til journalen forundret hun seg over at det ikke var noen sammenheng i journalen mellom den første og den andre innleggelsen. Selv om de var med bare et par  ukers mellomrom. Hun oppdaget flere faktiske feil i journalopptaket og hun stilte seg spørsmålet: Hvorfor blir det aldri i journalført noe av det pasienten hevder eller ber om? Eksempelvis: pasienten har to ganger bedt om borreliaprøve på grunn av flåttbitt , men vi finner ikke grunnlag for dette.

Borte bra- men «hjemme» best?

Senere smilte hun ved tanken på at hun  under den første innleggelsen var lettet hun over at hun hadde havnet på et Oslosykehus. Der er er jo de flinkest- eller?  Lite visste hun da at hun skulle ende opp på et  ”lokalsykehus”. Et sted hun ble tatt alvorlig og som kunne sykdommen hennes. Og som garantert hadde tatt en borreliaprøve ved første innleggelse!