Det begynner med voldsom kvalme, oppkast, feber og svimmelhet.Tørsten er vanvittig  og hun oppdager blod i urinen. Hun søker hjelp hos fastlegen flere ganger. Han gir henne antibiotika,men hun klarer ikke å gjennomføre kuren. Og det blir bare verre og verre. Til slutt slipper  fastlegen opp for behandlingsalternativer, og legger henne inn på lokalsykehuset.Ved innkomst blir det tatt en del blodprøver og hun blir lagt på isolat. Ikke lenge etter kommer legen. Han blir stående i døren i det han sier:- Blodprøvene viser ikke noe spesielt .Jeg vet hva som feiler deg. Jeg har hatt det samme selv».

Ikke noe å bry seg om

Pasienten forteller at hun umiddelbart kjenner en enorm lettelse over at de raskt har funnet årsaken til plagene hennes. Men ettersom legen utdyper sin forklaring på hva som feiler henne, blir hun mer og mer skeptisk. Hun får vite at prøvene hennes er ok, litt høye trombocytter  kanskje- og EKG var litt uregelmessig. Men det er ikke noe å bry seg om,  mener legen. – Du er utbrent, du har møtt veggen.Jeg kjenner symptomene, jeg har vært der selv, sier han og begynner på sin egen livshistorie.

Sobril er løsningen

Det ender med at han anbefaler henne psykiatrisk behandling og vil sende henne ut med Sobril som «kur». Hun blir svært overrasket over diagnosen. For hun har aldri  vært i nærheten av å føle seg utbrent og aldri tatt noe som ligner denne typen medisiner. Men hun vet at slike medikamenter blant annet kan gi svimmelhet. Noe hun er svært plaget av akkurat nå.  Etter  legevisitten blir hun ansett som ferdigbehandlet.  Riktignok endrer legen som skriver henne ut Sobril til et alternativt  medikament, men en henvisning til psykiater blir sendt fra sykehuset.

Verre og verre

Hun kommer hjem og blir enda dårligere. Er like kvalm og  svimmel og brekker seg. Til slutt besvimer hun, faller, brekker to ribben og blir liggende på gulvet i et krampeanfall .Alt dette mens barna står og ser på. De er livredde. Moren hennes forsøker å få henne inn på sykehuset igjen, men sykepleieren som tar telefonen mener at hun er ferdigbehandlet. Sykehuset har ikke noe tilbud til henne, mener hun. Så er de heldige. Den lokale KAD-enheten (kommunal akutt døgnenhet) sier ja til å ta i mot henne.

En lettelse

Hun får et døgn med intravenøsbehandling og ved hjemkomsten føler hun seg litt bedre, selv om hun  fremdeles er intenst tørst og tisser  mye. Så blir hun igjen gradvis dårligere og begynner å brekke seg. Nok en gang besvimer hun og får et voldsomt  krampeanfall. Da er det at moren hennes sier: -Dette går galt, nå ringer jeg etter ambulanse. I neste nå ringer fastlegen og lurer på hvorfor de har rekvirert sykebil. Samtidig  opplyser han om at det ikke kan bli før neste dag. Men forsinkelsen til tross; det skal bli morens telefon som redder henne.

Ville ikke mer

På dette tidspunktet er hun så dårlig at hun nesten ikke orker å bry seg om ambulansen kom eller ikke. -Jeg tenkte at jeg orker uansett ikke reise den lange turen til et større sykehus, forteller hun. Ved ankomst til sykehuset legges hun først inn på nevrologisk avdeling. De utfører en del tester, men  finner ingen ting og hun blir flyttet til medisin. Også her blitt det tatt prøver og en av dem viser livstruende høyt kalsium. Legene finner også noe de mener er en svulst i underlivet. Hun blir overflyttet til gynekologisk avdeling og nå begynner ting å skje.

Diagnose «ukjent»

En ultralydundersøkelse viser en svulst som ikke ligner noe legene har sett før. Men de mener den kan  være godartet. Operasjon er uansett nødvendig, men legene tør ikke operere henne. Til det er tilstanden hennes for komplisert. Det blir besluttet å sende henne til et mer spesialisert sykehus. Skyhøyt kalsium og usikker diagnose er blant årsakene som blir avgjørende. I mellomtiden blir hun   «væsket opp» ( intravenøsbehandling) og etter hvert sendt hjem for en kort periode for å komme i bedre fysisk form før inngrepet.

En baseball

Når hun legges på operasjonsbordet  har magen hennes vokst til en størrelse som en 7-måneders graviditet. Årsaken skal vise seg å  være fordi deler av svulsten er væskefylt -som en slags cyste som har vokst. Og når hun våkner etter  operasjonen, får hun vite at legene har fjernet en svulst i underlivet på størrelse med en baseball.

Den endelige diagnosen

Det skal vise seg at hun har en sjelden og meget  aggressiv form for kreft i den ene eggstokken. Og det blir nødvendig å fjerne «alt». Så sjelden er denne krefttypen, at når vevsprøvene skal  undersøkes etter operasjonen, blir de også sendt til London for å forsikre seg om at man får riktig diagnostikk. Og når spesialistene skal bestemme behandlingen  med cellegift etter inngrepet , konsulterer de kolleger på et enda mer spesialisert  sykehus.Med andre ord, her fungerer norsk helsevesen «etter boka».

I dag bor pasienten et sted i Norge med familien og har det bra.