-Jeg måtte levere mors epikrise elektronisk slik at legen kunne klippe og lime sammen en slags henvising. Norsken hans var for dårlig til at han kunne skrive den selv.

Dette er av mange opplevelser sønnen hadde da han forsøkte å få sin mor inn på et rehabiliteringssenter etter et lårbensbrudd.

Moren ble operert natt til mandag. Onsdag formiddag ville de ha henne ut. Sønnen ytret ønske om et opphold på en rehabiliteringsinstitusjon som har avtale med Helse Sør-Øst. Men da støtte han på en mur.

Selvhjulpen

Moren (75) har bodd hjemme og klart seg selv før hun falt på isen og brakk lårhalsen. Hun var veldig klar på at hun ikke ville på rehabilitering på alders-og  sykehjemmet i sitt eget nabolag. Hverken hun eller sønnen hadde tillit til at hun ville få den nødvendige opptreningen på det lokale sykehjemmet. Sønnen var rett og slett redd for at moren skulle «bli glemt» og ende opp som hjelpetrengende.

Fritt rehabilteringsvalg?

For å komme rett inn på en rehabiliteringsinstitusjon, måtte moren henvises direkte fra en lege på sykehuset. Etter utskrivelse er det  fastlegen som  henviser, og da ville det ta minst tre uker før hun fikk opphold. Dette er lang tid for et eldre menneske som skal opp å gå igjen Og sykepleierne på sykehuset var  pessimistiske :

-Her har vi sluttet å henvise dit du vil ha henne, fortalte de  sønnen. De hadde instruks  om at disse pasientene skal på syke- og aldershjem i hjemkommunen. Og årsaken? Økonomi selvfølgelig. Og det hjalp ikke at rehabiliteringsinstitusjonen faktisk har avtale med helseregionen og at det er fritt rehabiliteringsvalg. Da ledelsen på sykehuset ble spurt, benektet de på det sterkeste at økonomi hadde noe med saken å gjøre. Kriteriene for henvisning var kun medisinske, forsikret de. Det hører med til historien at sønnen,  tidlig i forløpet, kontaktet rehabiliteringsstedet. Der mente de  at hans mor så absolutt var «innafor» i forhold til avtalen de hadde med helseregionen.

Svært dårlig rykte

Sønnen hadde i utgangspunktet fått beskjed om at moren skulle skrives ut på torsdag. Han jobbet derfor på spreng for tidsnok å få tak i en lege han kunne snakke med om henvisning. Da han ringte opp onsdag – i et av mange forsøk, fikk han beskjed om at moren allerede var på vei til alders- og sykehjemmet  i en taxi. Med andre ord: toget var gått. Nå var det opptil den lokale legen å henvise. Sønnen lykkes etter mye frem og tilbake å få ut morens epikrise for å ta med til fastlegen. Men det skulle vise seg at det også bød på utfordringer. Av byråkratiske årsaker kunne ikke fastlegen henvise. Dermed ble det turnuskandidaten på sykehjemmet som fikk den oppgaven.Men denne legen snakket dårlig norsk.Og han var  enda dårligere i skriftlig kommunikasjon. Derfor bad han sønnen om å skaffe ham epikrisen elektronisk. På den måten kunne han klippe og lime og sette sammen en henvisning.

I mellomtiden blir moren lagt inn på aldershjemmet, der glemmer de å gi henne blodfortynnende som sykehuset har gitt beskjed om. Fysioterapeuten er på ferie.  Og moren blir skremt vettet av midt natten. En forvirret person tar seg inn på rommet hennes og står over sengen hennes og stirrer. Sønnen opplever at  personalet kjefter på, og kritiserer  demente pasienter. Og han forteller at det virket som alt var ute av kontroll. – Dessverre fikk jeg bekreftet mine fordommer. Jeg opplevde,selvfølgelig med noen unntak, et uengasjert og kunnskapsløst personale, sier han.