Nasjonal helse- og sykehusplan 2020 – 2023

Norsk Pasientforening takker for muligheten til å komme med innspill til planen.

Norsk Pasientforening har gjennom 30 år kjempet for at pasientens stemme skal bli hørt i helsevesenet. Målet om «pasientens helsetjeneste» ble derfor ønsket varmt velkommen av foreningen da dette ble lansert. Nasjonal helse- og sykehusplan 2020 – 2023 viser at intensjonen står fast. «Hva er viktig for deg» skal være førende i møtet med pasientene, og brukermedvirkning beskrives av vår helseminister som «livsviktig».

Utfordringene ligger imidlertid i hvordan omsette intensjonene til praktisk handling. Vi tror neppe man vil lykkes uten grunnleggende endringer i kultur, struktur og organisering av helsetjenesten, samt finansieringssystemer som motiverer for slike endringer. Fragmentering og fokus på økonomi har flyttet oppmerksomhet bort fra utvikling av bedre tjenester. Vi må tenke nytt. Og kanskje på noen områder se hen til hva som tidligere vist seg å være gode tiltak.

Evaluering og revurdering av planen bør skje hvert 4. år. Det er behov for en tydeligere satsing ut fra pasientens og samfunnets behov.

1.Likeverd og samarbeid mellom pasient og helsepersonell – fra parter til partnere
En forutsetning for brukermedvirkning er at pasienten anerkjennes som en likeverdig partner, hvis erfaringer og kunnskap ofte har avgjørende betydning for å stille riktig diagnose og gi riktig behandling. Assymetrien i maktforholdet mellom helsepersonell og pasienter er fortsatt tydelig i dagens helsetjeneste Dette er en trussel mot pasientsikkerheten, og skaper mistillit mellom behandlere og pasienter. Og er et tema som i for liten grad settes på dagsordenen.

2.Sammenheng i tjenestene og god samhandling mellom pasienter/brukere og de ulike delene av helsetjenesten er et sentralt tema i planen. Det fremheves at det er et mål at «sårbare pasienter opplever at tjenestene opptrer i team rundt dem».

  • Pasienter med uavklarte, sjeldne eller mange diagnoser og kroniske lidelser rammes i særlig grad av dagens sterkt subspesialiserte og fragmenterte tjeneste. Disse pasientene blir gjerne kasteball mellom ulike spesialister, hver med sitt sett av prøver og undersøkelser pasient skal gjennom. Ingen samler trådene, og pasienten sendes tilbake til en fastlege som ofte føler seg bundet av spesialistenes vurderinger.
  • Team er i særlig grad en egnet modell for disse pasientgruppene, men forutsetter en tilrettelagt organisering. Ansvarsforholdene må være klart definert, og samordning av tjenestene og forutsigbarhet for pasientene krever en koordinator. Team og gode pasientforløp henger sammen. Pasienter bør slippe å koordinere tjenestene selv slik vi ser de må i dag
  • Kontaktlegeordningen som skulle bidra til ansvarliggjøring og bedre samordningen fungerer i dag ikke. Det er lite sannsynlig at dette vil endre seg vesentlig. En ordning
    med behandlingsansvarlig lege vil etter vår mening har mye større sjanser for å lykkes.
  • Erfarne sykepleiere, som tradisjonelt har hatt koordinering som en viktig oppgave, er vel egnet til å være koordinator. Det er helt sentral at koordinator er koordinator for pasienten, og ikke for systemet, slik vi ser er vanlig i dag. Koordinator bør også være kontaktperson for pasienten gjennom forløpet, være tilgjengelig og sørge for informasjon .
  • Mange pasienter møter et høyt antall leger gjennom behandling og oppfølging, uten at en er definert som ansvarlig. Ikke sjelden ser vi at når det hersker usikkerhet om tilstanden og hvilke tiltak som bør iverksettes presenterer hver behandler sitt forslag for pasienten. Det foreligger ofte ingen plan i journalen. En slik praksis øker risikoen for feil diagnose, forsinket diagnose og feil behandling, noen ganger med pasientskade som følge. Den bidrar også til mistillit mellom pasient og behandler

3. Behov for bedre samhandling mellom sykehus og kommune, slik at «pasientene opplever sammenhengende tjenester på tvers av sykehus og kommuner».

Vi ser i dag to atskilte tjenester med to ulike finansieringssystemer, og kommunikasjon som vesentlig skjer gjennom epikriser og PLO meldinger. Fokus er på ressurbruk og økonomi.

  • Kommuner og sykehus er nødt til å finne samme i et bedre og mer forpliktende samarbeid.. Nasjonale myndigheter må støtte dette gjennom tiltak og gi tydeligere signaler for å lykkes Vi må bygge en helhetlig tjeneste som langt bedre ivaretar brukernes interesser.
  • Regjeringen ønsker å etablere 19 helsefelleskap for å oppnå målet om sammenheng, samarbeid og bærekraft. Vi tror ikke disse vil fungere etter intensjonen da sammenheng, helhet, nærhet til og fleksibilitet i tjenestene ikke skapes igjennom mer byråkrati i form av nye mellomledd eller «lag». Det er dem som har «hånden på rattet» i den kliniske hverdagen som må lage systemer som understøtter målene. .
  • Pasienten må få rollen som partner og medlem av teamet.
  • Overføring av pasienter og oppgaver mellom spesialisthelsetjeneste og kommunal helse- og omsorgstjeneste må være faglig godt begrunnet – ikke økonomisk motivert. Vi ser at ressursvurderingene ofte har avgjørende betydning for tilbudet som gis pasientene, og særlig eldre plasseres der hvor det kan oppdrives en plass.
  • Home care og familiycentered services bør utbygges. Forutsetter nærhet til sykehus og ønske fra pasientene.
  • Kommunal helse- og omsorgstjeneste må lytte til spesialisthelsetjenesten anbefalinger, og ikke uten begrunnelse fastholde at tjenestene som gis er forsvarlige
  • Fylkesmannen må vurdere det konkrete – hva som faktisk skjer rundt pasienter/brukere i klagesaker som omhandler forsvarlighet – ikke kun de formelle systemene. Dette gjelder særlig barn/unge med medfødt sykdom og store medisinske og pleiemessige behov; hvor mange har behov for pustehjelp, intravenøs ernæring og andre tiltak som medfører betydelig risiko for komplikasjoner og skade.
  • Finansieringsystemene må motivere til samarbeid/teamarbeid.

 

38424-11