Høringens saksnummer: 19/753
Høring: Høring – NOU 2018:16 Det viktigste først
Levert: 22.05.2019 21:03
Gruppering av høringsinstanser: Bruker- og interesseorganisasjoner
Avsender: Norsk Pasientforening
Kontaktperson: Tove Hanche-Olsen
Kontakt e-post: post@pasient.no

NOU 2018:16 – DET VIKTIGSTE FØRST
Innspill fra Norsk Pasientforening

Norsk Pasientforening takker for muligheten til å komme med innspill i høringen. Foreningen bistår pasienter og pårørende som opplever problemer i møte med helsetjenesten. På basis av erfaringene fra sakene våre har vi gjennom flere år særlig engasjert oss i problemstillinger knyttet til kommunal helse- og omsorgstjeneste. Erfaringen fra disse sakene har gitt oss et godt innblikk i denne delen av helsetjenesten, og i hvor «skoen trykker» for brukerne

Et hovedanliggende i utredningen er om de tre beskrevne kriteriene bør danne et naturlig grunnlag for prioriteringsbeslutninger på alle nivåer i kommunal helse- og omsorgstjeneste- også på faglig/ klinisk nivå. Det stilles spørsmål om kriteriene alvorlighet, nytte og ressursbruk er relevante og anvendbare og om å fange opp bredden i behov som kjennetegner mange brukere av kommunal helse- og omsorgstjeneste.

Med bakgrunn i dette vil vi i hovedsak avgrense våre kommentarer til prioritering på faglig/klinisk nivå. Vi har heller ikke erfaringsgrunnlag for å kommentere prioritering i tannhelsetjenesten.

Fra vårt utgangspunkt som pasientorganisasjon er det naturlig å legge vekt på brukernes og pårørendes synspunkter.

Vi merker oss at ingen av de seks europeiske land utredningen referer til har utarbeidet detaljerte prioriteringskriterier for denne delen av helsetjenesten. I Sverige er det utarbeidet kriterier på gruppenivå, men det understrekes her at alle tilfeller er unike og må bedømmes individuelt. Dette er et grunnleggende og viktig poeng. For Norges vedkommende, med store variasjoner i demografi og geografi, burde dette tillegges spesiell vekt.

Vi vil derfor ønske velkommen en diskusjon vedrørende prinsipper for kommunenes prioriteringer , og ansvar for og pasienters rettigheter, men vil fremheve at det allerede eksisterer et gjeldende lovverk som synes vanskelig å etterleve i praksis. (Jfr pasient- og brukerrettighetsloven).

Videre vil vi peke på at den litt særnorske og markante todelingen i en kommunal helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjeneste ikke har direkte paralleller i de land vi sammenligner oss med, og dermed blir prioriteringsdebatten også annerledes. Utredningen understreker det kommunale selvstyret og kommunenes frihet til å selv å organisere sin virksomhet. Dette har klare problematiske sider; både for den enkelte pasient som befinner seg i skjæringspunktet mellom disse nivåene, og for det kommunale forvaltningsapparatet. Utredningen mangler en diskusjon om de problemer dette medfører for prioriteringer på tvers av disse nivåene i helsetjenesten.

I vår virksomhet ser vi stadig at klare faglige anbefalinger fra spesialisthelsetjenesten ikke etterkommes av kommunal tjeneste. Det burde derfor være en prioriteringsdebatt på basis av dette.

Også innen kommunal tjeneste er organisering en utfordring i prioritering av tjenester.

De administrative føringene trumfer de faglig baserte verdiene og valgene. En fragmentert tjeneste, -særlig i store kommuner med mange beslutningsnivåer, gjør prioritering vanskelig, og hindrer arbeid på en helhetlig og effektiv måte. Jo flere som skal samhandle rundt en pasient jo større krav settes til kunnskap ledelsen. Utredningen burde lagt vekt på å diskutere maktforhold mellom det politiske, det administrative og det faglige nivået, hvor de to første oppleves som førende hva angår prioriteringer . Makten knyttes til byråkratisk forvaltning og byråkratisk kunnskap, og i mindre grad, når det gjelder prioriteringer, til faglig nivå. Vi er bekymret for at innføring av detaljerte prioriteringskriterier vil ytterligere forsterke denne ubalansen.

Prioritering handler om liv og død, sykdom og lindring og enkeltmenneskers historier og befolkningens helse. I en klinisk hverdag handler det i stor grad om kompliserte medisinske beslutninger rundt diagnostikk, behandling og pleie/omsorg. Altså om de viktigste forhold i menneskers liv. I en klinisk virkelighet er det ofte her- og nåsituasjonen som er utgangspunktet for det som gjøres. Valg må ofte tas raskt og må baseres faglig kunnskap og skjønn. Helsepersonell har i tillegg et etisk fundament som tilsier at de er forpliktet til å gjøre det beste for den enkelte. Dette er den virkelighet helsepersonell arbeider i, og som de hele tiden gjør valg ut fra. Det er en kompleks verden. Å skulle forplikte helsepersonell til å basere valgene på de foreslåtte kriteriene, vil, slik vi ser det, bli illusorisk og teoretisk. Mens pasienter i spesialisthelsetjenesten i stor grad frembyr konkrete og avgrensede problemstillinger hvor effekt eller nytte er åpenbar, har pasienter og brukere i kommunal – helse og omsorgstjeneste som ofte flere diagnoser og et bredt og sammensatt sett av problemer som gjør det vanskelig å måle nytte eller effekt. Eldre med omfattende helseproblemer utgjør en stor gruppe hvor tilstanden også raskt endrer seg og nye vurderinger må gjøres.

Utvalget foreslår at det etableres et nasjonalt kompetansemiljø som kommunene kan støtte seg til i praktisk prioriteringsarbeid. Dette vil Norsk Pasientforening ikke slutte seg til. Hvis det skal lages et kompetansemiljø må dette baseres på brukerkunnskap og brukermedvirkning, og brukere må ha en sentral plass i et slikt råd.

 

38424-05