Forleden dag fikk vi en mail fra en meget opprørt dame. Hun syntes det var forunderlig at Norsk Pasientforening har vært totalt fraværende i debatten som ”raser” rundt Helse Vest sin beslutning om å slutte å informere pressen om helsetilstanden til pasienter som er innlagt på sykehus etter ulykker og voldelige hendelser.

Mediene gjør vondt verre
Damen som skrev inn til oss er selv helsepersonell og har åpenbart hatt mange negative erfaringer der pasienter og/eller pårørende har opplevd å få vite medisinsk status på sine nærmeste gjennom mediene. Hun forteller om krevende situasjoner som, takket være mediene, har blitt enda mer krevende på grunn av medienes påtrykk rundt enkelte saker. Hun er spesielt opptatt av informasjonen som blir gitt etter hendelser på små steder der det er lett å legge sammen to og to og kjenne igjen de involverte. Hun beskriver foreldre som er på vei til sykehuset og blir informert gjennom mediene at barnet er alvorlig skadet uten at de selv ennå har blitt informert. Hun kan ikke forstå hvorfor enkeltpersoner som ikke har bedt om det , sitat : ”plutselig skal ha sin medisinske status brettet ut i offentligheten, sitat slutt.
Hun vil også vite hvorfor Norsk Pasientforening ikke er opptatt å forsvare enkeltmenneskers rett til privatliv og spør om vi vil at pasientenes medisinske status skal være underholdning for befolkningen.

Full forståelse
Norsk Pasientforening har full forståelse for innsenderens fortvilelse og spørsmål i saken. Og det ligger ingen vrangvilje bak at vi ikke har gått inn i denne debatten. Den viktigste årsaken er nok at vi har mange ”kamper” å ta og dette har ikke vært en av dem – mest fordi vi ikke har hatt pasienter hos oss som har opplevd eller ønsket å klage på slike opplevelser – eller at vi ikke har registrert spesielt mange overtramp i norske medier.
Norsk Pasientforening har sympati for innsenderens argumenter og registrerer at Helse Vest nå fritar sine behandlende leger fra å informere pressen (gjennom pressemeldinger) om ulykkessted, alder, kjønn, type hendelse og helsetilstand. Samtidig registrerer vi at ingen av de andre helseregionene følger etter. Utfordringen slik vi ser det er balansekunsten mellom allmennhetens behov for informasjon om hendelser, i disse tilfellene i det offentlige rom, og ofrenes krav på, og pårørendes behov for anonymitet. Og det er vel ingen tvil om at en profesjonell presse med et samfunnsoppdrag- er å foretrekke fremfor sosiale medier i fri dressur, der ofrenes og pårørendes anonymitet i hvert fall ikke blir tatt særlig hensyn til.

Need to know?

Vår innsender – som insisterer på å være anonym, snakker om vonde erfaringer – sten til byrden hos sine pasienter og deres pårørende. Det er ikke bra. Helse Vest har har sagt at pasienter og ansatte kommer foran mediene. Det er bra, men hva med å ha to tanker i hodet samtidig?  Hovedinntrykket vårt er at ”Vær varsom” plakaten overholdes i de fleste tilfeller. Samtidig må det være lov å spørre seg på vegne av alle dem som plutselig får liver snudd på hodet: Hvis en bil med 4 personer er involvert i en ulykke på E18. Hvorfor har jeg «krav på» å få vite mer om hendelsen  enn  at 4 personer er bragt til sykehus. Hva er ”nice to know”? Og hva er egentlig  ”need to know?”

Norsk Redaktørforening reagerer på vedtaket gjort i Helse Vest- og mener at dette er i strid med veileder til offentleglova: Ein føresetnad for teieplikt er dessutan at opplysningane kan knytast til bestemte  enkeltpersonar. Opplysningar som er oppgitte i statistisk form, slik at dei ikkje kan knytast til bestemte personar, er ikke underlagde teieplikt, sjøl om dei gjeld til dømes helsetilhøve, straffbare eller annan sensitiv informasjon.